Å bedrive teologisk arbeid er like vanskelig som det er nødvendig. Hvilke kilder er relevante, hvordan skal strukturen for en teologi se ut, og hvor mye preges vi av våre egne briller og ståsted? Jeg har av flere blitt bedt om å forklare hvordan jeg ser på teologiens plass i kirken, og da særlig i frikirkelige, pinsekarismatiske, kretser. Det vil være umulig for meg å forsøke å gi en fullstendig oversikt over hva teologien er, og kan gjøre, men jeg vil ta for meg noen få elementer som jeg mener er av avgjørende betydning om vi skal ha en rett lære, som også gir rett praksis
Kilder og originaler
For et par år siden ble en del pinseledere spurt i en kristen avis om hva de mente om en relativt kjent predikant og bevegelse i Sverige sin lære, med utgangspunkt i noen læresetninger denne hadde ytret. Flere av disse pinselederne svarte at «dette er ikke klassisk pinseteologi», noe som fikk meg til å tenke: Det avgjørende spørsmålet når man tar for seg teologi kan ikke være om teologien er klassisk katolsk, luthersk eller evangelikal, men om det er sann apostolisk kristendom man holder på med. Så hvordan kan man forholde seg til dette? Om man havner i en skyttergravskrig der man først og fremst forsvarer noen prinsipper som ble kjempet frem for lenge siden, kommer vi ikke videre. Reformasjonen på 1500-tallet var viktig, da den tok tak i spørsmål både rundt lære og praksis som hadde fått utvikle seg over lengre tid, men også her må vi vokte oss for å ikke bli værende i den tid som rådde da. På samme måte som et tre som skal bære frukt trenger å beskjæres for å bære mest og best mulig frukt, er det til tider behov for kirkene å se gjennom både lære, kultur og praksis for å kunne være mest mulig effektive i arbeidet for Guds rike. Renselsen skjer gjennom å gå tilbake til Skriften, til grunnvollen, og å igjen gi rom for det som er essensen i kristen tro (Ef.5:26). Reformasjonen var preget av renessansens ønske om å gå ad fontes, til kildene, noe som innebar både kirkefedrene og den tidlige kristendommen – selv om de skilte klart mellom Skrift og tradisjon.
Jeg har hørt fra flere at det innvendes mot teologi at det ikke er vits i å lese teologi i det hele tatt, for det har «ingen interesse å lese hva andre har tolket i tidligere tider». Med andre ord er all teologi fortolkning, og vårt eneste ansvar som kristne er å gå tilbake til kildene, dvs. Bibelen. Om vi blir kjent med Jesus gjennom Hans Ord er det nok. Dette er en sympatisk innstiling, og det er lett å si seg enig med den ved første øyekast. Men jeg tror det er både historieløst, arrogant, og kanskje til og med uærlig, å innta en slik holdning. Historieløst fordi Bibelen i Seg selv bygger på tradisjon og fortolkning, arrogant fordi man da sier at man selv har «nøytrale briller» når man selv forholder seg til Bibelen, og uærlig fordi man da tilskriver teologer feil motiver og intensjoner i sitt arbeid. Mer om dette senere.
I begynnelsen av sitt brev sier Judas: «Dere kjære! Samtidig med at jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige. For noen mennesker har sneket seg ubemerket inn, slike som for lenge siden ble oppskrevet til denne dommen: De er ugudelige som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus» (Jud:3-4). Denne tro er nødvendig å kjempe for, også i vår tid der sekularisering og fremmede tanke- og verdisystemer trenger seg inn i kirken. Det er en felles tro, for alle hellige, kirkens tro; dvs. at den deles av alle som er i Kristus gjennom troen og dåpen – uansett hvilket kirkesamfunn man tilhører. Og den er en avsluttet størrelse: Den ble en gang for alle overgitt. Judas, som skrev dette brevet på 60-tallet etter Kristus vitner her om en tro, en lære, en apostlenes undervisning som ligger til grunn for Kristi kropp for resten av historien. Verbformen som Judas bruker for «overgitt» er paradotheise, som viser til en avsluttet handling; den ble overgitt. Dette er viktig, for denne apostlenes undervisning, som Kirken hele tiden holdt fast ved ifølge Apg.2:42, har en begynnelse og en slutt, og blir slik sett normerende for Kirken for all fremtid. Der noen tenker at teologien skal brukes til å se hva det er som skiller oss fra andre brødre og søstre vil jeg heller bruke teologien til å se hva det er som forener oss. Og selv om vi likevel skulle ende opp med se ulikt på ting er vi likevel brødre og søstre, med samme Far i himmelen.
Det snakkes ofte om ulike Bibelsyn, kirkesyn, kvinnesyn etc. Og det er nettopp det det er; syn. Her handler det om å få syn for, eller øye på, hva Gud mener med Kirken i Bibelen. Kirken er mer enn våre menneskelige foreninger og initiativ, den er en overnaturlig størrelse som har overlevd alle kjente imperier, og er både himmelsk og jordisk på samme tid. Det handler ikke om et spesielt samfunn eller en menighet, men om Kristi kropp som omfatter alle troende. Og det samme gjelder for troen, læren, som denne kirken står for.
Den universelle kirkens tro
En tydelig og klar, kortfattet formulering av troen har vi hatt fra kristendommens absolutte begynnelse. Denne har «en gang for alle blitt overgitt til de hellige». Og denne troen er nettopp én hellig, apostolisk og universell tro. For å kunne snakke om den universelle kirkens tro i entall må troen være én. Hva mener vi da med troen? Vi tenker kanskje spontant at det er Bibelen. Det er sant at all kristen lære må være basert alene på, og helt i linje med, Bibelen. Jesus sa til apostlene at «den som hører dere, hører meg» (Luk.10:16). Og forsamlingen er bygget «på apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef.2:20). Det er denne troen til de historiske tolv apostlenes som er normativ for alle tider, som er relatert til disse og som er samlet i Bibelen. Derfor handler teologi i sitt vesen like mye om å finne tilbake til grunnsannhetene som å grave frem nye lærer og oppdagelser.
Den universelle kirken holdes sammen gjennom troen på Faderen og Skaperen som har skapt alt gjennom Sitt vesen, Frelseren som har forløst verden gjennom Sitt offer til syndenes forlatelse, og Den Hellige Ånd som blåste liv i skapelsen og kirken – da og nå. Det er til denne Treenige Gud vi synger «hellig, hellig, hellig», og det er i Hans navn vi er døpt inn i Kristi kropp. Denne tro er «Sannhetens legeme» (1.Tim.3:15) som uttrykker den universelle kirkens hjerte, udelt og udelelig. Og denne troen må undervises, læres og anvendes for at den skal bli en integrert del av den enkelte troendes liv (Ord.22:6, Rom.12:1-2).
Troens kilde – Guds Ord
Ingen teologi, ingen tro eller overbevisning, er uavhengig av sine kilder. Det første en utenforstående spør etter er kildene, grunnlaget, for ens tro. Det første kjennetegnet på en sann teologi er at dens primærkilde er Skriften alene. Det betyr at den er unik, og at det ikke finnes noen andre kilder til kristen tro. Jeg vil likevel si noe kort om tradisjonen, og tradisjonens rolle, uten at jeg tror det er en komplett fremstilling. Når vi sier at Skriften alene er kilden til sann kristen tro glemmer vi fort Skriftens tilblivelse, og hva som ledet frem til at vi i dag har en Bibel med 66 bøker. Da Tertullian i Kartago (160-225) første gang brukte uttrykket «Det nye testamentet» var de 27 bøkene gjennomgått en kanoniseringsprosess, og kirkemøtene i Laodikea (363), Hippo (393) og Kartago (397) lister disse bøkene som «Guddommelige skrifter». Men da hadde det allerede gått nesten 400 år siden Jesu fødsel, og nesten 300 år siden den siste av Jesu’ apostler døde. Det var mange brev som hadde blitt skrevet av kirkens ledere i løpet av den tiden, så hvilke kriterier lå til grunn for at nettopp disse 27 bøkene ble en del av vår Bibel? Det var grunnleggende 4 prinsipper som lå til grunn for dette:
- Apostolisk autoritet. Skriftene måtte ha autoritet fra Jesus, og en forbindelse med en av apostlene.
- Alder. Skriftene måtte være gamle, dvs. skrevet av tidsvitner.
- Rett lære («regula fidei»). Skriftene måtte være en oppsummering av sunn kristen lære.
- Allment brukt i normale menigheter, og slikt vist seg som nyttige i Gudstjeneste og liv.
Vi ser dermed at tradisjonen og kirkelig praksis var viktig. Ikke sentralkirkelige vedtak, men enkeltmenigheters bruk og anerkjennelse var viktige forutsetninger for kanonisering. Jeg vil i dette ikke bruke mer tid på dette, eller på spørsmålet rundt det vi protestanter kaller apokryfe skrifter. Kilden, grunnlaget, for kristen tro er Skriften alene, men tradisjonen og Ånden har også virket med i historien. Mer om det senere.
Bibelen er Guds ord, og Guds Ord er sant. At Bibelen er Guds Ord betyr at ethvert ord, hver verbform, hver stavelse er inspirert av Gud. Å tro på dette er radikalt, ettersom det innebærer at man gir Åndens verk i Ordets tilblivelse en enorm betydning. Ånden har initiert, inspirert og våket over Skriftene og deres reise gjennom historien, og sett til at den Skriften vi har er den Skriften Gud ville at vi skulle ha. Og Skriften er Theopneustos, innåndet av Gud, hvilket betyr at Gud har blåst Sitt eget liv inn i ordene (2.Tim.3:16). Da Paulus skrev dette mente han naturligvis hele Det Gamle Testamentet, ettersom NT ennå ikke var skrevet, og langt mindre samlet og kanonisert. Like fullt kan vi anvende dette på NT også, og dermed hele Bibelen (Åp.22:18, 2.Pet.3:16, 1.Tess.2:13, Luk.21:33, Joh.6:33 og 1.Tim.5:18). Dette betyr ikke at Bibelen er «downloaded from heaven», men inkarnasjonen gjelder også her. Tekstene er preget av både Gud og mennesker, og er dermed både menneskelige og Guddommelige. Det er derfor vi kan kjenne oss igjen i dem, og det er derfor Ordet kan tale så klart og tydelig inn i våre liv.
Normerende tro
Bibelen er altså alene normerende, men det er ikke historisk riktig å si at Bibelen er alene. Den første generasjonene av kristne, kanskje frem til 60-tallet, hadde bare en Bibel, og det var Det Gamle Testamentet. Men det fungerte, og som vi ser i evangeliene leste man GT kristosentrisk; et bra eksempel er Matteus, som overalt refererer til profetier om Kristus. Sammen med den Bibelske undervisningen formulerer apostlene en lære, didache, som omtales som en de fire søylene i Apg.2:42. Allerede fra begynnelsen var apostlenes lære og undervisning helt nødvendig i den kristne forsamlingen. På samme måte er det i dag viktig at tjenestegavene bruker mye tid i våre Gudstjenester på å legge ut Skriften, og å gjøre den tilgjengelig for forsamlingen. Hvis ikke får man fort en situasjon der den enkelte utvikler sin egen «lære» utfra sine egne preferanser og egen forståelse. Jeg tror det er både historisk feil og åndelig usunt å sette Bibelen opp imot læren. Vi har eksempler på vranglærer i både urkirken og i våre dager som er «bibelske», men likevel ikke er Bibelske; med Bibelargumenter fremstiller man noe som ikke er i overensstemmelse med summen av Guds Ord (Sal.119:160). Jehovas vitner kan konkurrere med de fleste i Bibelkunnskap, men likevel er deres undervisning helt ubibelsk. Den stemmer ikke med evangeliet, og stemmer ikke med troens kjerne. Her kreves modenhet. Dersom man gjør Gudstjenesten om til et «mini-vekkelsesmøte», uten at forsamlingen får åndelig mat, gjør man det motsatte av hva Jesus sa til Peter er pastorens/hyrdens fremste rolle; å fø flokken (Joh.21:15-17), og dermed mister også den enkelte troende muligheten til å lære rett og galt. Man bør ikke alene be de troende om å lese Bibelen selv, og å selv være ansvarlige for sin egen åndelige modning og vekst. Det er først når modenheten er tilstede at man er i stand til å ha et selvstendig åndelig liv (Heb.5:12-14). Jeg sier ikke at man ikke skal lese sin Bibel på egenhånd, for dette er noe vi alle skal øve oss opp i, men ansvaret for det åndelige livet kan ikke pålegges åndelig umodne. Til det behøves åndelige mødre og fedre.
Her kan også teologiske debatter som har blitt tatt tidligere i historien, og andre teologers arbeid være til stor hjelp. Når «nye» lærer oppstår har disse som regel vært tilstede også tidligere i historien. «Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen» (Fork.1:9). Da er det til stor hjelp å kjenne til tidligere tiders debatt og argumenter, så man ikke trenger å «finne opp hjulet på nytt», og heller kan konsentrere seg om evangeliets kjerne igjen. Her er kirkehistorie og systematisk teologi til stor hjelp.
Skriften er således ikke alene når vi leser den. Det er mange ting som er med på å styre hva vi tror på. Vi tolker Bibelen utfra den tiden og samfunnet vi lever i, og vi tolker utfra den kirkelige bakgrunn vi er formet av. Derfor er det også både interessant og nyttig for en som har lest sin Bibel i mange år å samtale om Skriften med noen som nettopp har oppdaget dens rikdommer, da spørsmålene og kommentarene som da kommer ofte er fra et helt annet ståsted, og med en helt annen vinkling, enn man selv er vant med. På godt og ondt er vi likevel avhengige av de som har gått foran oss. På godt, ettersom Guds Ånd gjennom Kristi kropp gjennom historien har pekt på ting vi kan oppdage, og at Kristi kropp gjennom historien har forsvart den kristne tro gjennom sine formuleringer av hva som er Bibelsk tro, særlig i trosbekjennelsene. Å benekte dette er både naivt og vitner om manglende historisk forståelse. På den andre siden finnes det bare en kilde, en brønn med levende vann: Den tro som en gang for alle ble overlevert til de hellige. Det som mennesker opplever i møtet med Guds Ord og Guds Ånd er verdifullt og peker mot Jesus. Og så lenge det som undervises er i overensstemmelse med Guds Ord skal vi være glade for alle som har dratt opp liv i fra Guds kilde, og kan lære av dem, uansett om det er en martyr fra 200-tallet, en pave på 1200-tallet, eller en moderne amerikansk vekkelsespredikant. Men livet finnes fortsatt i den urgamle tro som ble overlevert en gang for alle. Det er hva et ikke-polemisk syn på Sola Scriptura betyr, og det er en grunnstein i all sunn teologi.
Nå er det jo også slik at den teologiske refleksjonen lett påvirkes av den bakgrunn man har. Selv er jeg en gjenfødt, åndsfylt teolog som har min bakgrunn i pinsekarismatisk kristendom – den såkalte trosbevegelsen, og som de siste 20 årene har utvidet horisonten med større respekt både for de historiske kirkene og for systematisk teologi. Jeg betoner gjerne kristendommens jødiske røtter, og poengterer ofte viktigheten av å forstå GT for å fullt ut forstå NT, på samme måte som man må forstå NT for å forstå GT. Jeg er takknemlig for den undervisning jeg fikk lytte til allerede i barneårene om rettferdighet, tro og Den Hellige Ånds overnaturlige verk i den enkeltes liv, samt forkynnelsen om helliggjørelse og personlig vekkelse. Akademisk er jeg en eksegetisk orientert teolog, som anser eksegesen som grunnlaget for den teologiske prosessen. Det er resultatene i eksegesen som bør utfordre og være grunnlaget for vår lære. Bibelen er fundamentet vi bygger på. Det som ikke er Bibelsk er heller ikke teologisk. Men samtidig skal man være ydmyk for at teologens verksted er i Kristi kropp, og at alle troende i hele verden gjennom alle tider er mine med-lemmer på legemet. På Ordets grunn leder Guds Ånd Kristi kropp til å oppdage nye ting i Guds Ord. De har alltid vært der, men Gud setter Sin lyskaster på dem på en ny måte.
Eksegese
Bibelen er en uuttømmelig kilde, og den er rik på visdom, forståelse, velsignelse og kraft. Det å lære seg å øse opp av dette mangfoldige oppkommet av Ord fra Gud er noe vi aldri blir utlært i. Det er her eksegesen kommer inn. Eksegese kommer fra det greske «eksegesis», å utlede. All sann teologi, og all Bibellesning må være basert på eksegese, at man henter ut rikdommene som finnes i Skriften. Det motsatte av dette, eisegese, betyr at man leser ting inn i teksten. Det er dette man gjør når man «leser mellom linjene», og kommer opp med tanker og læresetninger som ikke stemmer overens med Bibelens samlede ord. Mitt grunnprinsipp når jeg bedriver eksegetisk arbeid er å lese de enkelte vers og avsnitt i lys av hele Bibelen. Enkelte hevder at man skal lese vers og avsnitt i lys av versene og avsnittene før og etter, og det kan være en enklere måte å bedrive eksegese på, men det førende prinsippet bør være at all Skrift forklarer all Skrift (Sal.119:160). Dette krever selvsagt at man har kjennskap til hele Bibelens tekst og samlede vitnesbyrd, men jeg er overbevist om at det er summen av Guds Ord som er det sanne evangeliet, og dermed også hva vi skal forholde oss til. Utfra dette kan vi også ledes til å tenke at det å kun forholde seg til vers og avsnitt før og etter den aktuelle teksten blir en form for «latmannseksegese». Jeg vil nødig gå så langt som å si at det handler om latskap, men jeg tror likevel at det må være det samlede vitnesbyrdet i Bibelen som må være grunnlaget for vår tro og lære. Samtidig som vi vet at bare ett eneste Ord fra Gud er nok til å skape forandring i en situasjon (1.Mos.1:3).
Det finnes evangelikale og evangeliske kristne som sier at Bibelen inneholder Guds Ord, ikke at den er Guds Ord. Men da misforstår de hva det betyr at Skriften er innåndet av Gud. Det blir opp til hvert enkelt menneske, særlig de intellektuelle og utdannede, å avgjøre hva Gud sier. Kraften forsvinner, og snart er man en del av det kristne etablissementet som lytter mer til verdens ånd enn på Gud. Guds Ord er ikke bare sant, det fungerer! «Evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøder først og så for greker» (Rom.1:16). Dette utsagnet innleder Romerbrevet, og er en nøkkel til både Paulinsk teologi og evangelisk teologi. Det er i og gjennom evangeliet, Guds Ord, at Gud virker. Når Ordet kommer til et menneske i syndenød eller i en umulig situasjon åpnes det en dør til forandring. I den gamle pakt lover man Gud at man skal holde alle budene, i den nye pakt lover man at man skal tro på Gud. Den rettferdige lever av tro, det betyr at vi er avhengige av det for å leve. Hele livet med Gud begynner med tro (Gal.3:10-12). Om man tar imot Ordet i sitt hjerte og tror at Gud lønner den som søker Ham skjer underet. Løftesordet blir til virkelighet.
Ordet og Ånden kan ikke skilles fra hverandre. Ånden er i Ordet, og virker gjennom Ordet. Derfor er det å høre Guds Ord produktivt; Ordet kommer gjennom øret ned i hjertets åker og begynner å produsere. For kun få år siden var det å fylles av Guds Ord, både gjennom egen lesning, og gjennom forkynnelse en viktig del av den kristnes liv. Det var ikke uvanlig at man både gikk på formiddags- og kveldsmøte på søndagene i tillegg til et midtukemøte og Bibelgrupper i ukedagene. Tendensen vi ser i dag til at det er stadig kortere og færre møter, med mindre fokus på forkynnelse av Guds Ord setter større krav til den enkeltes disiplin og modenhet. Kanskje er menighetene i ferd med å bevege seg bort fra sitt kall til å forkynne «den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige»? Ordet om syndenes forlatelse og frelse, Ordet om at den som tror på Jesus er født på nytt og Guds barn, Ordet om at det finnes et liv i Ånden der Gud forvandler meg fra innsiden og ut, Ordet om at Gud er god og vil helbrede på samme måte som Jesus helbredet da Han gikk omkring på jorden behøver fortsatt å forkynnes, med enda større frimodighet. Ordet inneholder forvandlingskraft på alle områder, ettersom Gud har blåst Sitt liv inn i det. Akkurat som da Gud formet Adam av jordens støv og blåste Sitt liv inn i ham så han ble et levende menneske har Han blåst Sitt liv inn i Ordet så det blir til levende Ord.
Det at Ordet både er sant og at det fungerer er skatter som finnes både i de apostoliske skriftene, i reformasjonen og i karismatisk vekkelse. Men trosundervisningens store betoning på hvordan Ordet fungerer i det praktiske livet med Gud er også en skatt, som har forvandlet menneskers liv over hele verden. Som liten gutt, lenge før jeg var tenåring, gikk jeg på lørdagsbibelskole hver lørdag gjennom flere år, der temaer som «hellig og feilfri», «Jehova Rapha – Herren din lege», «ånd, sjel og kropp» og «den troendes autoritet» var blant temaene det ble undervist i. Og sangen jeg sang mest var den enkle, men akk så sånne, «jeg er hva Guds Ord sier at jeg er, jeg har hva Guds Ord sier at jeg har, og jeg kan gjøre alt Guds Ord sier jeg kan gjøre». Dette er en kraftfull sannhet, som jeg skulle ønske at alle hadde en åpenbaring om, for de som handler utfra dette og lar Gud virke får også se frukten av det. Troen vokser med Ordet!
Bekjennelsen til Guds Ord er det mest livsforvandlende som finnes i Guds verktøykasse, fra frelsens bekjennelse at Jesus er Herre, til den kjempende troens bekjennelse at Guds sannhet er mer sann og virkelig enn det jeg ser akkurat nå. En teologi som øser ut av Guds evige kilde, den tro og det Ord som en gang for alle har blitt overlatt til de hellige, kan skape både trøst for den som behøver det, og kraft til å tro det umulige. Troen på Bibelen, Guds Ord, som både er sant og virksomt, er grunnsteinen i all sann teologi.
Det er på denne bakgrunn jeg former min teologi, og med det som utgangspunkt blir det også lettere for de som leser og hører på meg å forstå mine argumenter og valg.
Avslutning
Det jeg har skrevet om her er bare noen enkle tanker fra min vandring som kristen i teologiens verden. Det er på ingen måte en fullkommen fremstilling av teologiens vakre verden, men det er noen punkter som jeg mener er viktige i arbeidet med å formulere en Bibelsk teologi. Det er den nytestamentlige apostoliske kristendom som la grunnvollen, og det er på denne klippen kirken har stått og blitt bygget på de neste 2000 årene. Det eneste reelle og fungerende referansepunktet for kristen teologi er apostlenes og profetens grunnvoll. Den eneste veien fremover er derfor veien tilbake til Kilden, den apostoliske kristendom som uttrykkes i Bibelens 66 bøker. Men den Kilden er rik, så vi kan – om Herren drøyer – fortsette å øse ut av den for å lære å kjenne Kristus enda bedre, og å forvandles av Ham gjennom den Åndens åpenbaring som kommer gjennom Guds Ord.